SLYNGSTAD

Nå blogg. Follow?   --> www.kristineslyngstad.com


Kristine Slyngstad

Tar en liten bloggslutt, starter på nytt igjen med ny blogg - om ikke så alt for lenge :)

Håper folk gidder å henge etter.

Kristine Slyngstad

Feature-reportasjen min er ferdig. Intervjua Christina Aguilera på lørdag, og dette er resultatet. Ikke helt riktig, selv om jeg kunne ønske det. Kanskje jeg skal slutte å legge ut skole-ting. Jævla kjedelig å se, kan jeg tenke meg. Btw, så er dataen min død, så fra nå av må jeg poste innlegg i smug på skolen.

Kristine Slyngstad

Selv om det er lenge siden, og selv om det ikke ble noen bilder - så hadde jeg en ganske så koslig helg. Jeg satt på bussen til Bø sammen med Helene og noen klasse-kamerater (som også sang Westlife for full hals, som jeg har filma btw). Fikk sitte på med Daniel til Notodden der pappaen til bf-Helene venta på oss. Tinn neste. Vi hadde jo egentlig husarrest, så vi hadde blitt fortalt at vi måtte være hjemme hele helga - men endring i planene: Først ble det kino på Rjukan, '2012',  (jeg fikk gåsehud 100 ganger, grein, lo og fikk noia - en film jeg anbefaler sterkt), så var vi i sentrum, på Rjukan-badet, der vi ble bed på fest med 8 andre gutter fra Tønsberg i rundt 20+ åra, tok sol, så to dårlige skrekkfilmer og kasta i oss en haug med godteri. Jeg liker Tinn. Jeg liker folka. Jeg er veldig glad i Helene. Og, uansett, så kommer jeg ikke til å slutte å være det - bare så hun vet det.

Har du sett filmen?

Kristine Slyngstad

Som dere kanskje har skjønt, så har det vært mye å gjøre i det siste. Jobb, avhør og lekser. Så jadda. Kan endelig slappe av litt. Vertfall. Sitter på skolen nå, og får ikke kopiert ut det jeg skal siden printeren er fucka som alltid. Pappa er i Egypt - misunner han bigtime + at jeg egentlig savner han, noe som er litt rart... Er dritlei kulde. Gruer meg til jul - siden jeg enda ikke har fått kjøpt julegaver. Så, siden jeg ikke har noen nye bilder før senere i dag - siden vi skal ha en liten photoshoot - så poster jeg ut noe som vi lagde i Media i forrige uke. Er faktisk ganske så stolt. Har laga en side helt fra bunnen av. Er ikke verdens peneste, men hallo? Det er meg det er snakk om.

Må også fortelle at jeg klarte å drite meg ut på facebook her om dagen. Det var en som skreiv til meg at  "....blablabla.... plutselig er jeg der...". Men, jeg ble så sur, og klarte å prestere å skrive "..Plutselig er du der? In my ass" .. Ehehe.. Hatt lignende hendelser? Håper jeg ikke er den eneste..

Kristine Slyngstad

Alt var vakkert. Pent. Nydelig. Smil. Perfekt. Sjokolade. Varme. Sommerfugler.

Benken er våt og ubehagelig. Det begynner å bli kaldt. Veldig kaldt. Jeg hører lyder som jeg ikke kan identifisere langt borte i det fjerne, mens løvet fra trerne i parken faller sakte ned i en fart på 0,0003 kilometer i timen. Inboksen er tom. Det er akkurat slik som på film - at når du blunker så går alt i sakte film - men denne gangen er det ikke på en romantisk lykkelig måte, der drømmeprinsen kommer galloperende på sin hvite hest. Jeg får det ikke ut av hodet. Som et skrik om hjelp.

Det finns alltid noe pent. Jeg glimter et løpende par lenger borte i parken, og ikke minst ei lykkelig jente i 20-årene som har matchende klær som sin løpepartner. Som om de var skapt for hverandre. Den perfekte jente til den perfekte gutt. Det lange lyse håret, de pene blå øynene, de pene formene og det perfekte smilet som kan kan skape trøbbel for hver og en jente, kommer sakte mot meg, mens jeg tenker at de antageligvis vil komme seg kjappest vekk ifra meg. Komme seg så langt vekk fra meg som mulig. Mange mil vekk før jeg smitter de. Parken er tom. Ingen. Løvene er også borte. Trærne er grå, og vintermørket daler sakte ned. Nå fryser jeg igjen. Ingen.

Hva gjør hun her. Hvorfor sitter hun på benken? Tenk visst jeg ender opp sånn som henne. Ynkelig. Benken kan rase sammen når som helst. Øynene møtes møtes. Tomt. Tomt av følelser. Ingen tårer. Tenk å være så svak at du ikke klarer å reise deg opp fra en benk. Stopper ikke. Løper. Vekk. Som alle andre.  

Det er vanskelig å gå ut døra. Det er vanskelig å bare klare å få opp øynene om morgenen. Tanken på å våkne uten noen der, savnen av parfymelukten, tanken bare jeg tenner en røyk, ser den sjokoladen du hele tiden spiser, skiltet som det står hjemmeplassen din på, høre navnet ditt, være på skolen, lage middag til èn og til slutt klare å sovne igjen, og så våkne opp til en dag som er prikk lik. Akkurat som å sette mandag på repeat. Det dreper meg, sakte men sikkert. Veldig sakte.

Du satt deg på benken. Blikket ditt. Du var ikke glad lenger. Jeg følte meg hjelpesløs. Fargene av den koslige våte høsten som var så praktfult ble dempet iløpet av et kvart sekund. Jeg ville ikke, men jeg måtte. Du hadde lovt. Jeg ble sittende alene. Igjen.

Jeg trodde ikke det kunne bli værre.. Men nå har jeg mistet min svømmeevne.



Kristine Slyngstad

Perfect. Ikke nå lenger. Alt gikk galt. Faen. Går det oppover fra nå? Nei, ikke det nei. Gledet meg. Ble ikke glede alikevel. Aldri vært så nervøs. Hund. Faen igjen. Fengsel? Buss. Vekk. Neineinei. Avhør. Helvete. Pappa henta meg. Holdte på å dø. Bare surr. Lite blogging. Flytte igjen? Hvor er du? AH. Gud. Faen for tredje gang. Jeg er så glad i brille-nerdene mine - plis ikke ta fra meg det også.....

orke mer?
Kristine Slyngstad

 

"Someone once told me that the power in all relationships lies with whoever cares less, and he was right. But power isn't happiness, and I think that maybe happiness comes from caring more about people rather than less..."

Kristine Slyngstad

Jeg lever. Nesten. Uka har gått så utrolig sakte - alltid trodd at det var en dag frem. Dagene har gått til å skrive novelle og jobbe med koding på skolen. Jeg er så utrolig sliten - og jeg gjør ikke annet enn å sitte fremfor dataen og TV'en. Ryggen, som sagt, tar snart sitt siste vers, så nå skal jeg gjøre noe med det. Jeg skal starte å svømme igjen (ja, faktisk) - har faktisk drivd med det i 7 år eller noe sånt. Håper litt henger igjen enda.

Nå skal jeg være flink å legge meg etter dette innlegget, slik at jeg blir litt mer opplagt i timen imorgen, og ikke utnytter de store nye dataskjermene som vi har fått til å gjemme meg bak når jeg skal sove. Så etter en lang dag med mas og en tur på teater - der vi så 'Villanden' faktisk - så tar jeg kvelden. Håper jeg ikke våkner opp..

Godnatt. Ciao. Hade. Goodbye. HARE'A. Ja, jeg skal 'get a life'.

Kristine Slyngstad